Historien bak Motorferdselloven
Historien i et nøtteskall.
I 1972 opprettet Miljøverndepartementet MD et utvalg som skulle utrede behovet for å regulere motorferdsel i utmark. Utvalget kom med et lovforslag som skulle gjelde for hele landet.Loven ble vedtatt i 1977. Senere ble det gjort endringer både i lov og forskrift, med særordninger for Finnmark og senere Nord-Troms.I 1988 kom en lovendring der det ble innført en nasjonal forskrift for å erstatte tidligere kommunale. Barmarkskjøring ble direkte tillatt.
Høsten 2001 var et forslag om endringer i Motorferdselloven ute til høring. Endringene ville ført til en liberalisering av loven i forhold til dagens lov. Forslaget var fremsatt av Direktoratet for naturforvaltning DN etter pålegg fra den forrige regjering (Stoltenberg 1). Daværende miljøvernminister Børge Brende stoppet forslaget etter sterkt påtrykk fra miljø- og naturvernorganisasjoner.
Istedet startet Brende Motorferdselforsøket i 8 kommuner. Dette pågikk faktisk til 1.5.2007 i regi av Norsk Institutt for NAturforskning NINA. Resultater fra forsøket ble publisert i 2005 men gav ikke entydige og klare svar til MD og miljøvernminister Knut Arild Hareide.
Prosjektet Motorferdsel og Samfunn MoSa ble så startet mai 2005 for å gi en “grundigere” vurdering av problematikken motorferdsel og friluft. Man valgte å støtte seg til en gruppe på 28 personer som kom fra næringsorganisasjoner, interesseorganisasjoner, offentlige myndigheter og kunnskapsinstitusjoner. Disse skulle sammen med Norsk institutt for by- og regionalforskning NIBR komme med råd og anbefalinger til hvordan eksisterende lov- og regelverk bør endres.
Rapporten fra MoSa ble publisert i november 2006 uten klare anbefalinger men med råd om søke politisk avklaring på endel sentrale konfliktlinjer og “veivalg” før en startet revisjon av dagens lovverk.
DN sendte 29.juni 2007 ut et forslag til nytt regelverk med høringsfrist 15.oktober 2007. DN forventer å ha et endelig lovforslag klart for politisk behandling i MD tidlig i 2008. MD vil da avgjøre om det skal legges frem for Stortinget.
Det er ikke feil å si at dette har utviklet seg til en kamp mellom bygd og by, mellom forvaltning og kommunene, og til syvende og sist en kamp om hvor mye lokaldemokrati staten vil tillate.
Rapportene konkluderte med at der var bred enighet om at formålsparagrafen i dagens lov burde forbli uendret. Her mener vi hele problemet med det foreliggende lovforslaget ligger. Man vil kun fremme det tradisjonelle friluftslivet som det er definert blant urbane mennesker. Friluftslivet som det praktiseres i innlandet og fjellbygder er ikke verdsatt.